Denne boka handler om Elizabeth Zott, kjemiker og vitenskapskvinne på sin hals. Hun kjemper motstrøms i en akademisk verden med seksuell trakassering, tilsidesettelse, rapping av forskningsresultater.
Det er menn som er noe i akademia, kvinner er ingenting.
Vi er i 1960-årene i California, og Elizabeth er blitt alenemor og arbeidsløs og tar et engasjement på Lokal-TV for å betale regningene – og for å «lære nasjonen å lage mat».
Hun ble kastet ut av forskningsinstituttet der hun og hennes kjære Calvin Evans arbeidet, levde og åndet for kjemiske prosesser og gåter. Calvin var en begavelse, nominert til Nobelprisen, og så med stor respekt på Elizabeths åpenbare forskningstalent. Mens kollegene rundt dem, flest menn, så ned på Elizabeth.
Da Calvin dør, vrakes hun som gravid ugift kvinne.
Men Elizabeth kan lage mat, lager de fantastiske matpakker til datteren Mad(eline) med små lapper i matboksen, som «Spill ball i friminuttene, men la ikke guttene vinne automatisk».
Hun bruker fire måneder på å bygge opp kjøkkenet til et laboratorium, og hjemmet får en finurlig romaskin – for Calvin var roer – i det hele et herlig sammensurium. Og med hunden «Halv syv» – som stadig forstår flere ord og vokter den lille familien.
Boka er noe av det beste jeg har lest på lenge, humoristisk, varm, tragisk og lettlest. På sekstitallet og mange år framover var kvinner kun noe i kraft av sitt ekteskap og sin familie, og ikke for seg selv. Intelligente kvinner var og er en trussel i forhold til mannfolk. Forfatterinnen er tekstforfatter og debuterer med denne boka. Hun er amerikansk men bor i London.