«Jeg tror aldri vi kommer til å få vite sannheten om det som skjedde ved Gruhuken. Men jeg vet nok til å være overbevist om at noe forferdelig fant sted der.»
Året er 1937 og Jack trenger en forandring i livet. Han griper derfor muligheten til å bli med, som telegrafist, på en ekspedisjon til Arktis.
I dagboken sin skriver han om sin, og følgets, reise til Tromsø. Før deres ankomst i Spitsbergen og det første møte med den øde bukta, Gruhuken, hvor de skal slå leir.
Til å begynne med opplever de midnattssolen, og hverdagen i leiren på Gruhuken går sin gang. Men så kommer den arktiske vinteren, og dets permanente natt, og følelsen av uhygge vokser i Jack. Ulykke begynner å forfølge dem, og Jack blir forlatt alene i leiren – tror han.
Michelle Paver makter å skape en klaustrofobisk atmosfære i et stort og åpent isøde, og hun gjør fortellingen levende og hårreisende. I Mørketid trappes spenningen opp når Jack etter hvert innser at han og huskyen, Isaak, ikke er alene. Hund og menneske har kun hverandre i det kalde, uhyggelige mørket – hvor ytterligere selskap er høyst uønsket.