Jeg er glad i langsom, psykologisk krim som berører, og denne boka viste seg å være en slik. Den er ikke fylt av action, blod og mange mord, men det er god driv og spenning og man blir sugd inn i fortellingen.
Boka handler om Ellie på 15 år som på en helt vanlig dag sier farvel til moren sin for å ta en tur på biblioteket. Så er hun borte og ingenting blir vanlig igjen. Laurel gir aldri opp håpet om å finne henne og trygler politiet om å ta opp igjen etterforskningen gang på gang etter somrene går. Sorgen tynger henne, men hun forstår at hun likevel må begynne å se framover. En dag treffer hun en mann som tar henne med storm.
De kommer raskt inn i hverandres liv og Laurel kjenner at livsgleden kommer tilbake, og det er godt å få fokus på annet enn den forsvunne datteren. Den dagen hun treffer den yngstedatteren hans, gir det henne et støkk, for Poppy er slående lik Ellie da hun var på samme alder. Dette gjør at alle tankene om Ellies forsvinning brått vender tilbake, og stadig små oppdagelser gjør henne mer og mer forvirret. Poppy er veslevoksen og ikke helt som andre 10-åringer, men får et godt forhold til Laurel.
Laurel fornemmer noe kunstig i forholdet mannen har til datteren sin og deter mer og mer som skurrer i den nye tilværelsen. En dag de alle er invitert i et juleselskap, legges den første biten i puslespillet og hjerteskjærende oppdagelser gir til slutt det endelige svaret på hva som skjedde med Ellie.