Tore Rønningens sykdom og brå bortgang kom som et sjokk på hans venner og sambygdinger. Folk var ikke klar over hvor alvorlig syk Tore var. Det var han neppe selv heller, og det var en hel kommune som tok avskjed med en kjær fargeklatt onsdag. Nærmere 230 møtte opp i kirken, over 100 var i Rådhuskinoen og nærmere 650 fulgte sendingen på minnesiden.
– Hele Åsnes tar avskjed med Tore i dag, og det er Tores egen fortjeneste. Alle har opplevd Tore og hørt «Jaså, oppe», sa David André Tys i minnetalen fra familien.
Han fortalte om Tores sykdom og brå død, der Tore selv ville hjem igjen til Åsnes og sykehjemmet. Magne Nordvang tok ham med ut i Kaffegata kvelden før han døde. Tore ble sliten og ville tilbake til sykehjemmet og slappe av. Men der var det mye besøk. Og Tore tok dem imot.
En kjær fargeklatt er gått bort – Tore (48) vil bli savnet av mange
Ingen lett start
Carina Braskerud sang barnesanger for ham den siste kvelden, og morgenen etter døde Tore stille og rolig. Det har rørt et helt lokalsamfunn, for alle kjente Tore og hadde en forbindelse til ham. Om det var den kjente kommentaren fra Kiwi, eller invitasjoner til grillfester og ribbekvelder. Og ikke minst gjennom lokalradioen, der Tore var en kjær tekniker, en som satte opp spillelister og som også ei periode hadde egne program.
Tore vokste opp på Flisa med foreldrene og broren Rune. Musikk ble raskt hans store interesse, og det var ikke mindre enn 12.000 plater i samlingen. Og den hadde Tore full kontroll på. Var det noen som spurte etter musikk, så visste Tore hvor i samlingen den var.
Tore fikk ingen lett start i livet, men da han fikk skåret tungebåndet, tok han raskt igjen det tapte når det gjaldt å snakke. På ungdomsskolen tok medelevene godt imot Tore, og de beskyttet ham og fant seg ikke i at noen var ekle mot ham.
En stor krans og en siste hilsen fra klassetrinnet om hvem som skulle ta initiativ til og organisere gjensynsfester, sier sitt om hva han betydde for medelevene.
Latter og gråt
Tore kom raskt inn i radio-miljøet, og fikk en flott siste hilsen fra dagens radioeier, Bjørn Martin Brandett. Det var Tore som tok imot en pur ung Brandett da han kom til radioen. Det var Tore som lærte ham teknikken og det var Tore som fikk ham hjem igjen på kvelden, lenge etter at skolebussen til Velta hadde gått. Og det var Tore som øvelseskjørte med ham, slik Tore gjorde med mange ungdommer som skulle begynne med førerkortet.
Da Tys fortalte om spesielle historier om Tore, var det både latter og gråt fra de frammøtte. Tore var den som tok med pizza hjem fra Sverige, slik at han hadde noe å spise i bilen. «Jeg er sulten, altså», sa Tore.
Tore kunne ha fest hjemme – og plutselig var han borte. Da hadde han enten gått på puben, eller han hadde gått til naboen og satt der mens gjestene var igjen hjemme hos ham. Tore var en rastløs mann som kunne gjøre slik.
Selv om han ble syk, så ville han ikke avlyse ribbekvelden som var planlagt 14. oktober i år. Og han hadde allerede begynt å planlegge 50-årslaget sitt om to år.
Tore ville markere jubileer, og hadde stålkontroll på viktige datoer. Lille julaften i år hadde han planlagt 30-årsmarkering for radiokarrieren.
Vanskelig å skjønne
– Det er fortsatt vanskelig å skjønne at Tore er borte. Tore spøkte om sin egen begravelse, og mente at flere kirker måtte kobles sammen slik at alle fikk ta del i den. I dag har det vært trafikkdirigering ved kirken, og Rådhuskinoen er tatt i bruk. Jeg har mye å takke Tore for, det var han som ga meg et liv på radioen og fikk meg hjem igjen på kveldene. Tore gjorde aldri forskjell på noen, og han traff mange. Hadde kongen kommet for å handle på Kiwi, så hadde Tore invitert ham på ribbekveld. Å huske på Tore vil være lett, og det burde vært mer av Tore i hverdagen. Da ville verden vært et bedre sted å bo, sa Bjørn Martin Brandett.
Tore fikk også en siste hilsen og tale fra KNA Solør, som har mistet en kjær og hjelpsom mann. Som alltid stilte opp, med forbehold om at han ikke skulle arbeide på Kiwi. De merket det allerede i helga, under NM-finalen, at det var et tomrom etter Tore.
Ordfører Kari Heggelund takket også Tore Rønningen for det han har betydd for bygda og miljøet. Hun beskrev en raus, snill, oppmerksom og snill gutt som ga masse glede til folk han møtte.
– Tore var så mye for så mange, sa Kari Heggelund.
Sangen om Tore Rønningen ble også spilt av i kirken, og da Tore ble ført til sitt siste hvilested, sto kolleger fra Kiwi æresvakter ved kirken.
Tore kom til Kiwi og fikk arbeid der etter at Morten Botilsrud sa til ham at han ville kle grønt. Kledde grønt gjorde Tore i 17 år, og ble en kjær kollega og en kjær mann i kassa.